Jeg fikk en hel etasje; seks vakre rom, til min utstilling og Open studio i Galéria M.A. Bazovského, et flott gammelt palass, som er overgitt i en periode til Europeiske Kulturhovedstaden.

Tonje/Alias Mirrorships musikk ble avspilt i 2 av rommene, så den var tilstede i hele utstillingen kontinuerlig, men med forskjellige lydstyrke i forhold til hvor man beveget seg hen.

HAVFRUEHOSPITALET opptok hovedrommet, vakkert proporsjonert og belyst med lamper som store kuleperler og med assosiasjoner til den gang man følte at hospitalet var viktig, at overlevelse og rehabilitering også skulle henge sammen med omgivelsene. Det føltes så godt å installere mine 24 små Havfrueakvarier i dette rommet, hvor samarbeidet med min datter, komponisten Tonje, kunne høres gjennom musikken hennes. Hun lever med en sjelden, livstruende sykdom og bruker havfruesymbolet som en del av sin overlevelsesprosess. Tablåene kretser rundt temaer som smerte og lidelse, men også lekenhet og håp, og refererer til den kinesiske fortellingen der havfruens tårer blir til perler. Østers skaper jo perler av noe som forstyrrer eller gjør vondt. HAVFRUEHOSPITALET fortsatte inn i et rom med tomme akvarier, som jeg etterhvert fylte med noen skrøpelige blyantstegninger, som man kunne skimte inne i dem. Havfruerelieffene i bronze, montert over over dem, utgjorde en symbolsk frihetsfortelling.

En LIFE-BOATS-film av Lars Hegndal ble vist på en stor endevegg i et annet rom. Den viste betong-skulpturene når de seiler. Et rom var også viet til to Euronews film, med hodetelefoner til lydsiden. Den ene var om LIFE-BOATS og portrettene av 18 eldre kvinner på ryggen av det ene skulpturskip. Den andre var om CAMPINGKVINNER.

Det 5. rom gjorde jeg til mitt verksted, hvor jeg bl.a. kunne blande betong. Jeg holdt fire workshops, med både ungdommer og voksne, som jeg instruerte i å lage tegninger i betong, under tittelen PICKLED MEMORIES. De fikk arbeide med deres personlig forhold til vann, men også rundt vannets mange symboler. Her inngikk selvfølgelig også historier om Vodnik, og min innfallsvinkel til opprinnelsen for – og be hovet for denne slags myter. Det ble 44 individuelle møter og uttrykk skapt av Trencin borgere.

I det siste rommet arbeidet jeg med en installasjon i løpende forandring. Jeg fant 18 pleksiglass-sokler i kjelleren på museet, som jeg fikk lov til å bruke som jeg ville. I vinduet fra museet kunne jeg se Trencin slott -et flott middelalderslott, som man ser overalt fra- tronende høyt oppe over byen. Derfra kom tittelen SJELE-SLOTT og ideen til et symbolsk slott – et vakkert sted som kunne rumme de som var så langt nede at de valgte druknedøden. Jeg ville forsøke å finne en måte å befri Vodniks fangede sjeler. Jeg ville se Vodnik i øynene og prøve å finne en måte å løfte de som har tungt å bære. De fortjener et slott. De transparente soklene ble slottets værelser. Og samtidig var de en slags akvarier, hvor man kan stå og se ned i dem. Jeg bestemte meg for å skape tablåer inne i dem, som en fortsettelse av Havfrueakvariene på veggene i Havfruehospitalet. På denne måten ble vannet også tilstede. Hvordan kunne jeg skape 18 stedsspesifikke fortellinger, som gjør at jeg kan skape en slags befrielse fra Vodniks forbannelse?